Som komponist har jeg gjennom flere verk utforsket møtet mellom det improviserte og det komponerte. Drivkraften bak dette har vært å kombinere intensiteten i det improviserte øyeblikket med komposisjonens muligheter for å skape musikalsk form og forløp hvor den musikalske tiden kan formes på mer kontrollerte måter. Memorabilia dreier seg om forestillinger om minne, om hvordan musikere, enten de komponerer, interpreterer eller improviserer, bærer med seg en bank av minner om musikken de har hørt og spilt. Disse minnene ligger skikt på skikt i underbevisstheten, og griper uunngåelig inn i det man komponerer, interpreterer eller improviserer. I møtet med en erfaren improvisasjonsmusiker som Frode Gjerstad har det vært umulig å ikke gripe til det stedsspesifikke i situasjonen. Jeg har betraktet Frodes musikalske minner og idéverden som sted, og forsøkt å skape en situasjon hvor lytteren tas med inn i min imaginære forestilling om hva som foregår i Frodes hode. Det stedsspesifikke spiller selvsagt også inn i iscenesettelsen av det rå rommet på Tou scene som konsertarena.

I Memorabilia representerer datamaskinen et kunstig minne hvor lyd som Frode Gjerstad har hørt på, eller spilt inn på plate opp gjennom årene, ligger lagret. Og som med de fleste minner, vender også disse tilbake i en forvridd, og av og til ugjenkjennelig, form. Som en motpol mot dette spiller slagverkerne Tomas Nilsson og Håkon Stene musikk som er utkomponert og notert, og som representerer mine minnebilder av komponert slagverksmusikk. Også denne lyden blir fanget inn av maskinen, manipulert og sendt tilbake i rommet. I løpet av den timen forestillingen varer, nærmer de adskilte minnefeltene seg hverandre og møtes mot slutten av stykket. Her oppstår det en felles improvisatorisk situasjon hvor slagverkerne gradvis forlater det komponerte, og det elektroniske minnet fortrenges.