"Objects of Desire" handler først og fremst om begjæret etter uoppnåelige lydobjekter i usannsynlige konstellasjoner. Begjæret etter det man aldri kan få er ikke et dumt utgangspunkt for det å komponere. En komponist eier ikke øyeblikket på samme måte som en improvisator, selv om man aldri så gjerne vil eie det man elsker. Jeg har beundret Christian Wallumrøds pianoimprovisasjoner på behørig avstand i lang tid, og har grepet sjansen til å komme i nærkontakt med dem med "Objects of Desire". Dersom jeg kunne klare å berfrukte den komponerte formen med intensiteten i de improviserte øyeblikkene, ville jeg bli en lykkelig mann. Kanskje.