(English)

Scherzophrenia is, as the title suggests, a piece with multiple identities: A meditation on the traditional form of the Scherzo, and at the same time trying to escape this tradition. One reason for confronting the Scherzo was the urge to focus on rythm. I try to examine the interplay between the orchestra and the  percussion, traditionally a marginal group within a symphonic context. The relation can be described as two crossing processes: In the beginning, the percussion and the rest of the orchestral body are juxtaposed as two different identities. The percussion is presented thorugh three different groups of instruments: metal, membranes and wood. These categories of sound are absorbed by the orchestral body, as the percussive sounds "infect" the other instruments. The other process is a counterforce, where the collective mass of the orchestra encompass and absorb the percussion, placing it inside the orchestral hierarchy. The play between these different forces is broken by a middle section dominated by woodwinds. The piece ends with a chord of fragile and unresolved balance between percussion and orchestra.

(Norwegian)

Scherzophrenia er en  meditasjon over scherzo-formen, den tradisjonelle 3. satsen i en symfoni, klemt inne mellom den langsomme adagioen og den triumferende finalen helt siden Beethovens tid. Samtidig er verket, som tittelen antyder, et stykke musikk med flere identiteter, musikk som muligens forsøker å unnslippe det rammeverket den har som utgangspunkt. Når en setter seg ned for å skrive for et apparat som symfoniorkesteret, er det uunngåelig å bli konfrontert med dets historie. Samtidig inviterer et så stort instrumentarium til å utforske nye klanglige muligheter. På den ene siden kan man la seg lamme av at alt er gjort før, men på den annen side er det befriende å kunne gå inn i et kommunikativt samspill hvor musikkhistorien og det skrivende øyeblikk i 2002 kolliderer på notearket. En av mine grunner til å gå i dialog med den klassiske Scherzo-formen, var lysten til å sette rytmikken i fokus. Dette har samtidig gitt muligheter for å undersøke samspillet mellom slagverket og resten av symfoniorkesteret. Gjennom orkesterets historie har slagverksgruppen vokst fra å være et rent dekorativt element, noen pauker og cymbaler, til å bli en integrert del av orkesterkroppen med et enormt instrumentarium. Scherzophrenia er et verk som setter fokus på slagverksgruppen, både i relasjon til resten av symfoniorkesteret og som solistiske instrumenter med helt andre klanger å by på enn blåsere og strykere.

I Scherzophrenia kan relasjonen mellom slagverket og resten av orkesteret beskrives som to kryssende prosesser: I åpningen sidestilles slagverksgruppen og orkesteret som to adskilte identiteter, og de veksler på å være i fokus. Slagverket presenteres gjennom tre kategorier instrumentlyder: metallinstrumenter, skinninstrumenter og treinstrumenter. Etterhvert plukkes disse lydene opp og blir asorbert av orkesteret forøvrig. Lydene fra slagverket smitter over på de andre orkesterinstrumentene og virker inn på deres spillemåte og gestikk. På den annen side fanger kreftene fra det store orkesterkollektivet inn slagverksgruppen og innlemmer den i et større hele, mere  i tråd med dens tradisjonelle plass i orkesteret. Vekslingen mellom disse to prosessene brytes av verkets midtdel, som domineres av treblåserene. Fra å være en vev av heterofone rytmer samler treblåserene seg gradvis i en jevn puls, en puls som hele orkesteret faller inn i som én stor stemme. I et kort hødepunkt er hele den rytmiske energien samlet i ett forløp som (nesten) alle tar del i.  Slagverket bryter imidlertid ut fra denne stemmen, og kaster seg ut i et solistisk parti som ender opp i en paukekvintett. (en hommage til paukene, orkesterets trofaste sliter!) Etterhvert kommer orkesteret inn igjen, og vi er tilbake i et vekselspill hvor slagverket veksler mellom en rolle som integrert i orkesterstrukturen og en egen klanglig og perkussiv identitet som adskilt gruppe. I avslutningen av verket trekkes orkesteret mot en samlet akkord, i en  skjør (og uforløst) balanse med slagverket.