Denne konserten for hammerklaver og orkester er skrevet i anledning 250-års jubileumet for Mozarts fødsel. Verket er skrevet for Torleif Torgersen, og ble urfremført av Torgersen og Kringkastingsorkesteret under Nordlysfestivalen i Tromsø i januar 2006. I likhet med de klassiske pianokonsertene er stykket i tre deler, som hver på sin måte behandler min opplevelse av Mozarts pianokonserter. Jeg har kalt de ulike satsene improvisasjoner, ettersom jeg har hatt Mozarts musikk som bakgrunn for mine egne fabuleringer. Men tittelen henspiller også på selve skriveprosessen, hvor jeg i Mozart'sk ånd har forsøkt å forfølge innfall og ideer uten for strenge formale begrensninger. Den lette, klare teksturen som preger Mozart ligger ganske fjernt fra mit eget utrykk, så et formål med dette arbeidet har vært å forsøke å la meg påvirke av Mozarts letthet, og se hvilke endringer det vil før til hos meg. Samtidig er det selvsagt et mål å gi publikum nye innfallsporter til samtidensmusikken, ved å speile og spille med kjente elementer fra den klassiske musikken. 

I den første improvisasjonen har jeg tatt utgangspunkt i åpningssatsen på Mozarts klaverkonsert nummer 21, og brukt de stigende og fallende gestene som "tema" for min egen musikk. Jeg forestiller meg at jeg skriver oppå Mozarts tynne og renslige strek med brede penselstrøk og mye farger, og at det bare er omrisset av de opprinnelige kurvene som står igjen. Denne satsen har to store solokadenser hvor ulike Mozartfragmenter skinner gjennom en hurtig og virtuos tekstur. Den andre improvisasjonen er en meditasjon over adagio-formen, her forsøker jeg å få pianisten til å spille to langsomme Mozart-satser samtidig (fra konsert no. 23 og 27), mens orkesterets strykere legger en flytende sky av harmonikk bak solisten. I Improvisasjon nummer tre finnes det ikke noe konkret Mozartmateriale, men her har jeg latt meg inspirere av den briljante motorikken som finnes i mye av Mozarts musikk: Solisten spiller gradvis lenger rekker av rytmisk pulserende noter, en "maskin" som etterhvert går i stå og  henger seg opp gang på gang i enkelttoner. Orkesteret åpner denne satsten med en dominerende holdning som gradvis må vike plassen for solisten. Orkesterteksturen består stort sett av fragmenter og løse punkter, som under påvirkning fra solisten samler seg i rytmiske pulser.